Oppveksten........................

Jeg mistet mesteparten av hørselen da jeg var 5 1/2 år. Hvorfor har jeg ikke fått noe skikkelig svar på.
I barneskolen gikk jeg gjennom audiopedagogiske treninger som taletrening og hørselstrening. Det siste følte jeg at jeg ikke hadde så stor utbytte av, så da jeg var ca 11-12 år følte jeg at nå var det som å stange til veggen så jeg gråt lenge før læreren skjønte det ikke hadde noen hensikt for meg å fortsette med dette.

Jeg fortalte dette til min mor, som etterhvert valgte å høre på meg slik at jeg slapp videre hørselstrening.

Gjennom oppveksten lærte jeg meg å lese lynraskt på munnen. Det var min mest naturlige måte å oppfatte på. ( Jeg var veldig nysgjerrig av meg ;) ) Jeg hadde ellers helt normal stemmeleie og språk, men snakket nasalt.

På skolen hadde vi også FM-utstyr,dvs: Teleslynger, tilkoblet til en mikrofon læreren hadde på seg. Men uten munnavlesning fikk jeg ikke noe med meg. Lyder kunne jeg høre både her og der, mest bass og mørke lyder, de lyse lydene kunne jeg ikke høre, feks fuglene, men hvorfor savne noe man aldri hadde "hørt" før, eller husket?
Til tross for det identifiserte jeg meg aldri som døv.

Identitet.........................

Jeg gikk gjennom barndommen og ungdomstiden med en identitet: Tunghørt. Da jeg var ca 14 år, ble jeg kjent med døvemiljøet, hadde tatt tegnspråk kurs men det var ikke så veldig lett siden jeg var vant til munnavlesning og mange døve har tendenser til å kun bruke tegnspråket, så det var en stor overgang for meg.

Det ble lettere å kommunisere med døve da jeg begynte på Bjørkåsen Vg skole for døve og tunghørte, og fikk delta i miljøet. Først da fikk eg "teken" på tegnspråket, men jeg var fremdeles avhengig av munnavlesning og stemme.

Jeg oppdaget også at stemmen min ble dårligere hvis jeg var for mye sammen med døve for jeg glemte å bruke stemmen min, og kun brukte tegn. Så det ble en del kjeft å få når jeg dro hjem på besøk. Men stort sett etter videregående var omgangskretsen min de hørende.

I 20 års alderen kom jeg tilbake til tunghørt-miljøet, og vi dannet Bergen Hørselshemmedes ungdomsklubb. Jeg ble med i styret der, og da ble det endel reiser og møter. Og fikk føle skrekken sterkt på kroppen da jeg så at det var utlagt mikrofoner rundtomkring . Lurte da på hvordan jeg skulle klare å "redde ansiktet " og i det hele tatt få med meg noe. Men jeg ble reddet gang på gang, for på møtene var det skrivetolker.

Hver eneste dag ble øynene mine brukt til å få med seg alt, enten via jobben eller privat. På jobben var det ofte områdemøter, og det var en jobb bare det å følge med hva hver eneste en sa, for ingen har like munnbevegelser eller tonefall! Så en dag måtte eg bare innse det at eg hadde slitt ut øynene mine totalt, for jeg begynte å myse når jeg så på tv, eller hvis en person stod litt unna meg og snakket. (Jeg som kunne lese andres samtaler på lange avstander)

Jeg tok en tur til en optiker som sa jeg var blitt nærsynt,det var ikke så mye nedsatt,men for meg som brukte øynene som ører var det altfor mye. Fikk briller, men det var ikke godt nok. Merket jo da hvor liten nytte jeg hadde av hørselen min, at det egentlig var øynene som var ørene mine. Det gikk ut over psyken min å anstrenge seg så totalt for å få med seg alt som ble sagt på møtene. De kunne vare i ca 30 min, men jeg var totalt utslitt etterpå. Satt da resten av dagen
med hodepine og nakkesmerter.

Haukeland Sykehus.................

En dag i feb-95 var jeg så frustret over situasjonen på jobben spesielt, og orket ikke mer av dette. Jeg fant ut at jeg skulle ringe til Haukeland Sykehus og spørre om å få snakke med Dr. Ola Lind. Jeg gikk via en dame jeg kjente der oppe, og fikk da kontakt med han. Fikk time til en prat med Magda Lothe og en sjekk om jeg var "kandidat" ved å se på hørselsmålene mine, og de så da bra ut på papiret. Men uansett ville det ikke være svar å få før de hadde testet vibrasjonhårene i sneglehuset.

I mai ble den testen tatt, og da fikk jeg svar at de kunne ta det høyre øret som ikke var i bruk og som var "dårligst". Jeg ville helst ta det andre øret som var mest brukt og opptrent, men de anbefalte meg å spare på det i tilfelle operasjonen ville mislykkes. Jeg var da bare så overlykkelig over at jeg kom gjennom nåløyet for å si det sånn, så jeg svevde omtrent derifra etterpå.

Så ble det bare å vente på brev om når operasjonen skulle skje. Jeg fikk et brev om at utstyret var under utvikling og var bedre enn det som allerede var ute på markedet, om jeg ville vente på det utstyret måtte jeg si ifra for da ville operasjonen bli tatt senere. Jeg sendte svar tilbake om at jeg ikke ville vente,og jeg gjorde rett i det, fordi det eneste nye med dette utstyret var at de hadde utviklet bedre strømtilførsel. Så i august kom brevet om at operasjonen var satt til den 11. nov.1995.


Operasjonen.......................

Fredag 12.nov ble jeg vekket kl 0630 for da skulle jeg få en sovetablet før operasjonen, samtidig som de skulle barbere bort en stor del av det lange håret mitt rundt øret. Det var en rar følelse må jeg iallefall innrømme. Kl.0800 lå jeg utenfor operasjonsalen og ventet på narkosen. Nå skjer det!

Lørdagsmorgen våknet jeg til en total stiv nakke på venstre siden. Hadde sovet for lenge i samme stilling og rett ved et vindu hvor det kom trekk, så jeg låste den fullstendig. Litt senere kom det folk på besøk som var temmelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått og hvordan jeg så ut, men de møtte bare en strålende blid jente sittende i senga. Med en diger bandasje på hodet, og et stor SMIL.

Det tok sin tid å finne balansen igjen etter operasjonen. Anstrengte man seg for mye eller gikk for langt, skulle det lite til før man ble ganske svimmel og ør. Så man tok hver dag med ro, og jeg var glad jeg var på sykehuset og ikke hjemme. Her var jeg trygg hvis noe skulle skje.

Men de to siste dagene ble kjedelig,og jeg sender fremdeles mange varme tanker til tante Laila som ofret pausene sine nesten hver dag med å holde meg med selskap på røykerommet. Og ho tok til og med KAFFIKANNA med!! Det var ikke så lett å få tak i kaffi der oppe. *smiler*
Men jeg var glad da jeg fikk klarsignal om å reise hjem fredag 19.nov. Før jeg ble utskreven, sjekket de stingene, som så veldig bra ut,og fikk beskjed om at de skulle taes tirs.17 nov.


De nye lydene.....................

6 uker etterpå, den 22.des var jeg igjen på Haukeland, og denne gangen for å tilkoble elektrodene. Hver eneste av de 22 elektrode ble åpnet før de ble slått sammen til en bølgelyd slik at de ikke kolliderte smed hverandre i lydnivå.

Det var rare lyder for meg, helt totalt ukjente lyder. Selv om elektrodene ble justert ganske sterkt opp uten at ansiktsnerven reagerte, var det vanskelig for meg å avgjøre om de var for sterke. Jeg prøvde så godt jeg kunne å få dem noenlunde lik.

Alt var så nytt, og jeg var så overlykkelig for at jeg hadde fått apparatet før julaften. "Nå kan jeg høre julesangene på tv til jul" tenkte jeg og satte meg inn i bilen. I fryd og glede over å ha fått apparatet begynte jeg å le, men like fort sluttet jeg med det. Jeg kvapp sånn av min egen latter for lydnivået var ganske så høyt, men tenkte det var pga at jeg satt inni i en liten bil.

Jeg kjørte videre og parkerte bilen utenfor et hus hvor jeg hadde et ærend. Da jeg smalt døren igjen, kvapp jeg til pga smellet fra døren og satte opp et skikkelig grimase fjes. "Uffda, dette er sterke saker" tenkte jeg, og ikke før jeg hadde tenkt tanken, så kjørte en trailer forbi, og da stivnet jeg totalt til, og fjeset ble et forvridd gummifjes. Det var grusomme sterke lyder dette her!! Magnet roret ble fort Jeg tok det på igjen da jeg kom hjem til min søster, for jeg tenkte at jeg ikke skulle gi opp så lett og mente dette måtte være en tilvenningsprosses.
Jeg satt i stuen og prøvde meg frem på lydnivået, mens min søster romstrete ute på kjøkkenet. Da jeg følte ut fra stemmeleiet mitt at apparatet var bra justert nå, så tok det ikke lang tid før jeg vrengte det av meg igjen. Jeg fikk dobbeltsyn og ble kvalm, fordi det jeg reagerte på var at min søster som stod på kjøkkenet da, tok fram brødet, og tok brødpapiret av. Det var helt grusomt å høre på papirfiklingen, selv om hun bare tok det ut.

Da mente jeg at elektrodene var rett og slett for høyt justert,så jeg nektet å bruke det mer før jeg hadde fått det nedjustert.


Treningen.....................

I begynnelsen av januar begynte treningen, men fikk først justert ned lydnivået på elektrodene. Treningen bestod av å lese inn noe på kassett og merke seg uttalelsen før og etter. Jeg hørte godt forskjellen på hvordan jeg uttalte ord med S i. Stemmen min endret form. Jeg snakket mye klarere og mindre nasalt og merket at jeg fikk bedre kontroll over stemmenivået. (Snakket høyere før)

Jeg var enda ikke helt fornøyd med lydnivået, syns det ble for lavt, og metallisk for jeg hørte ikke min egen stemme når jeg snakket. Fikk det justert en gang til, og fortsatte treningen, nå med setninger. Men jeg oppdaget at jeg hadde problemer med å prøve å lytte, siden jeg tross alt var vant med munnavlesning. Ellers skulle jeg øve på å oppfatte et av fire ord på et ark uten å se på munnen. Det var ingen problem å få med seg hvilke av fire setninger som ble lest opp, så lenge jeg hadde arket foran meg. Men når audiopedagogen Magda Lothe tok en stikkprøve på meg, hørte jeg ikke hva hun sa og ble usikker, men oppfattet raskt at den setningen stod ikke på arket. Treningen pågikk i ca 14 dager før jeg ble sendt ut på "egen hånd"


Ettertiden .......................

Tiden gikk, men jeg var fremdeles ikke fornøyd med lyden. Det var noe som manglet, men jeg klarte ikke å sette fingen på hva det var. Prøvde å forklare at jeg syntes det hørtes ut som et stort hull i lyden, som i et vaakum. Jeg syns det var rart å sitte å høre på folk som satte fra seg koppen på bordet og det klirret sterkt og godt, men stemmen til sidemannen fikk jeg ikke inn i det hele tatt. Den var så langt unna lissom.

Jeg gikk opp på Haukeland flere ganger og de prøvde mange muligheter. Men de så meg igjen enten en eller to mnd senere og slik holdt jeg det gående i et år.

Etter hvert fikk jeg en liten formening om hva hver enkelt elektrode bestod av og betydde, så en dag gikk jeg opp og ba om ny justering, vel 1 år senere. Jeg spurte meg for først, og fikk forklart at det var riktig slik jeg hadde oppfattet det selv hvordan de fungerte.

Da mente jeg at den mørkeste svake og den lyseste svake elektroden var justert altfor lavt mens den mørke sterkeste og lyse sterkeste elektroden var for høy siden jeg ikke likte å høre nøkkelristing eller vannspruten fra springen. Jeg ba dem sette opp de svakeste elektrodene og sette ned de sterkeste ytre elektrodene

De mente dette ikke gikk an, men jeg spurte dem da om det ville skade å prøve. Da vi hadde gjort dette, så hørte jeg både min egen og legens stemme der den skulle være!!! Jeg ristet med nøklene og det var ikke ubehagelig lenger, lot vannet renne fra springen, og følte endelig ingen ubehag av å høre det. Så der hadde jeg endelig funnet løsningen!!! Det var deilig å høre sin egen stemme der hvor jeg stod, og ikke et stykke utenfor meg.


Episoder..........................

Mine første opplevelser med fuglesang må eg dessverre si, ble en skuffelse. Ikke selve lyden. men min barndomsoppfatning har i alle år vært slik som det står i barnebøkene,at fuglene sier PIP PIP. Stor ble skuffelsene da det gikk opp for meg at min erfaring jeg har blitt lært gjennom årene av de voksne og bøkene ikke var riktig *smiler* , for fuglene plystret glad i vei de. Og kråkene sa KraKra ;)

Nå hørte jeg til og med når noen ropte navnet mitt. Jeg husker en episode på jobben hvor en arbeidskollega ropte på meg, mens jeg satt med ryggen til. Han ga meg et nydelig kompliment,og hadde det vært en annen dag ville jeg blitt smigret opp til hårroten. Men det eneste jeg svevde på da, var at jeg hadde oppfattet navnet mitt og ikke "noen som roper ett eller annet"
Det var en sterk og en uforklarlig følelse !

En annen opplevelse jeg hadde, var da jeg satt foran datamaskinen en kveld, og det var helt stille i huset. Jeg rullet meg en røyk, og hørte plutselig en rar lyd. Kunne ikke skjønne hva det var for noe, så jeg tok en sjekk i leiligheten. Men lyden var borte. Gjorde meg ferdig med å rulle, da jeg hørte lyden igjen. Jeg skjønte enda ingenting, men lyden hadde gitt seg.
Da jeg tok opp røyken for å gjøre meg ferdig en gang til, så oppdaget jeg at det egentlig var sigarettpapiret jeg hadde hørt. Det var første gangen jeg hadde hørt lyden av et sigarettpapir, så jeg satt lenge og måpte og lo! Det har vært mange morsomme episoder etter det.


Musikk ...........................

Musikk har alltid vært min store interesse gjennom årenes løp. Jeg skjønner idag hva jeg har gått glipp av: instrumentene, stemmen. Før var jeg kun opptatt av sangtekstene. Om den personen som sang hadde en fløyelsmyk stemme, hjalp det ikke meg. Idag får jeg gåsehud.

Min venninne Heidi som hadde gjennomgått dette her før, dro meg med seg på en pianobar etter at hun hadde blitt operert. Jeg fikk "hetta" av å høre på det men holdt ut for hennes del, samtidig som jeg gledet meg bare til å gå derifra. Men da jeg hørte et pianospill på tv etter at jeg ble operert, satt jeg i stolen og måpte samtidig som hårene reiste seg på armene og ryggen :-)

Resultat 3 år etter...............

Men dette må her ikke tolkes som at jeg hører totalt alt no. Om man skal sammenligne meg og en hørende sitte og høre på Celine Dion, vil den hørende's oppfattelse av stemmen hennes være på skalaen 10 mot min 6-er. Men man kan si skalaen min før operasjonen stod på 2 i å oppfange stemmer.

Telefonen har alltid vært min største skrekk. Er livredd for å misforstå og oppfatte feil. Men jeg prøver så godt jeg kan idag, noen ganger går det ganske bra, mens andre dager får jeg hjernteppe.Det går best med de jeg kjenner stemmen best til.
Går jeg ellers inn for å prøve å lytte, så blokkerer jeg meg totalt. Men sitter jeg i bilen og er opptatt av å kjøre, kan jeg plutselig få med meg hva de andre i bilen snakker om. Så enkelte ganger fanger jeg bare opp hva som blir sagt, så sant jeg ikke går inn for å lytte.

Nei som du sikkert skjønner, så fins det overhode ikke tvil om hvordan livet mitt har endret seg til det bedre etterpå!
Jeg er psykisk blitt mer sterkere sosialt. Hører ordene bedre nå, og munnavlesningen kommer enda mer kjappere og mer til nytte!

Har aldri angret en dag.........................................................etterpå!


CI 2

Historien om ci 2 har eg ikke kommet så langt til å få knotet ned, det er synd at jeg ikke skrev den et år etterpå fordi
det er mange små detaljer man vil huskei det å bli operert, og når tiden går, så glemmer man de !
Jeg skal sette av tid en dag og røske opp i hukommelsen min til å fortelle om livet med 2 ci !
Men en ting er sikkert : det man opplever med 1 ci, får man dobbelt av med 2 !
Så det er faktisk en grunn til at vi ble født med to ører !!!!